nok et forsøk på cyberoppmerksomhet

Å opprette sin femte blogg på to år synes kanskje meningsløst, men med min beste venn over dammen følte jeg et akutt behov for å atter en gang kunne dokumentere alle mine mer eller mindre meningsløse påfunn, slik at folk nå endelig kan både være med og oppleve disse, og også lese om dem etterpå.

(Egentlig er jeg bare oppmerksomhetssyk av natur. Ikke noe er som å kunne vise seg fram og dikte opp et virtuelt alter-ego som er en mye mer spennende person enn meg selv som jeg kan gjemme meg bak).

Som sagt er pådriveren denne gang Torun, som plutselig fikk det for seg at hun skulle vrake Levanger og alt det innebærer, til fordel for en liten by i England som vi normale mennesker ikke engang visste eksisterte. Torun har vært min aller beste venn i elleve år, noe jeg finner ganske spesielt og rett og slett imponerende. Å ha vært så gode venner så lenge innebærer nemlig at vi var venner da jeg var elleve...

(kunstpause med illustrasjonsfoto):

... og ikke minst da vi var tretten og fjorten år...

(nok en kunstpause mens jeg leter etter passende illustrasjonsfoto):

Herregud. I'm so goth i shit bats, for å si det sånn.

Da du var her i går for å si hadetbra, Torun, var det selvsagt en ganske så trist affære. Du gråt da du så i albumet jeg hadde laget til deg - selv virket jeg antageligvis ganske hard og kald, men om du spør Geir kan han bekrefte at trynet mitt var ganske rødt, hovent og fuktig da du hadde dratt. Men iløpet av kvelden fikk jeg tenkt over situasjonen litt, og ikke minst snakket litt fram og tilbake om hele greia med Guro, og jeg kom fram til at jeg på en merkelig måte ikke var lei meg fordi du skulle dra. Til det er jeg for spent og gira på dine vegne. Dessuten er jeg så klar på at dette ikke er noe endelig farvel - tvert imot - dette er begynnelsen på et helt nytt nivå av det å være Torun og Tale. Nå er vi snart på terskelen til å være voksne studiner begge to, og det fine er at vi midt i alt fremdeles har mer enn god nok plass til hverandre! Gårsdagen var mest av alt rørende - å se deg stå der å gi klem til Geir, som du har blitt så godt kjent med iløpet av våre tre år sammen med, og ikke minst til pappaen min, som har visst om deg siden tidenes morgen omtrent. Jeg leste også Ragnis innlegg om deg og dere. At hun skriver omtrent det samme som jeg tenker, og at alle hilsner og lykkeønskninger du får er utelukkende positive, bekrefter bare det jeg har fått gleden av å oppleve i alle disse årene; du er en utrolig person som har en fantastisk evne til å få dem du er med til å føle seg vel! Derfor har jeg meget stor tro på at du kommer til å trives som bare det, og jeg gleder meg sykt til å få stadige oppdateringer. Så kan jeg samtidig holde deg oppdatert med alt det utrolig kule som skjer på Flatåsen mens du er borte. Jeg lover, det kommer til å bli villt.




HILSEN TALE.