Mirakelet i dag er at jeg skriver, forresten. Til alle som ikke forstod det.
Og nå, noe helt nytt; engasjement i et aktuelt tema i dagens nyhetsbilde. Faktisk, hele to.
For det første - en av fem nordmenn er overvektige. Kari Ettellerannet skriver på en blogg at man ikke HAR fedme, man ER feit. Det blir ramaskrik - Kari Ettellerannet er ufølsom, stakkars dem hun sårer, hva i all verden er vel dette. Nå skal det nevnes at jeg er enig i at dette var utrolig elendig formulert, og at det vakte store reaksjoner har jeg den absolutte forsåelse for. Mitt engasjement i akkurat denne saken ble imidlertid vekt til live da noe ekstremt mye mer vesentlig ble brakt inn i bildet; mat.
(Illustrasjonsfoto:)
For løsningen på fedmeproblemet mener nemlig enkelte er å øke avgifter på usunn mat. For det første - dette er helt klart et definisjonsspørsmål; hvor går grensa for hva som er sunn og usunn mat? Hva med gråsonene? Noe som for en person er kjempesunt kan for en annen person være direkte fetende, blant annet basert på trim- og treningsmengde. For det andre - er ikke dette å i alt for høy grad sy puter under armene på enkeltmennesker som ikke har selvdisiplin nok til å ikke velge Cola framfor Farris? Og nå tenker jeg egentlig generelt, fordi dette kan i stor grad minne om ungdomsskolens kollektive avstraffelse; noen knuste ruta i gymsalen med slåball og stein, så nå får ingen dra på klassetur. Noen klarer ikke å ikke kjøpe alt for mye usunn mat, så nå skal alle betale litt mer for å kunne kose seg. Er ikke holdningskampanjer heller veien å gå, eller å iallefall gå veien innom selve menneskene bak kjøpene, og ikke angripe økonomiske situasjoner?
(Jeg innser at jeg skal være veldig forsiktig å uttale meg dypere om selve fedme-issuet, da jeg absolutt ikke har tilstrekkelig med informasjon om temaet og ikke vil framstå som fordømmende.)
Men dette alene har heller ikke provosert meg nok til å sitte og lire av meg et alt for seriøst blogginnlegg klokken 23.26 en tirsdagskveld, som forøvrig kommer til å bli lest av toppen to personer. Parallelt med denne saken pågår det nå en annen sak som omhandler mitt hjertebarn - mat. Nordmenn kaster i snitt alt for mye mat. Man har videre konkludert med at dette naturligvis skyldes at maten i Norge er for lett tilgjengelig, det gjør oss rett og slett ikke så mye å kaste mat fordi man alltids kan stikke på butikken og kjøpe mer, omtrent uten at det koster noe som helst. Løsning? Øke avgifter på mat! Blir maten dyrere blir den også vanskeligere å kaste for den gjennomsnittlige, gjerrige nordmann. Det vil altså si at all mat skal høynes prismessig, og i tilegg skal usunn mat høynes enda litt mer. Som matglad nordmann er dette er hardt slag mot alt det av innhold i livet mitt som representerer noe fint. Og hvordan vil det bli å være student? Leve på knappe 6500 kroner i måneden som skal dekke regninger, husleie... og mat. Jeg tror det er et lite triks å prøve å overleve litt også, nemlig. Og hva med fattige i Norge? Skal de gå sultne fordi enkeltmennesker er overvektige, kjøper usunn mat og kaster den etterpå? Slå et slag for matglade Norge - nå lager vi facebookgruppe og går til aksjon!
