søndag

I går hadde jeg en liste med ting jeg ville gjøre;

- Sove lenge
- Ha på meg kjole
- Komme meg ut av huset
- Spise god frokost
- Dra på kino
- Legge meg med Geir

Og så gjorde jeg det. Hurra.

mareritt

Livet mitt er sånn nogenlunde i balanse igjen.
Dette er stort. Jeg har lett og lett siden den største gleden i livet mitt brutalt ble tatt fra meg. Overalt hvor det kan være bare en ørliten sjans for å finne igjen lyspunktet i Trondheim har jeg lett, men uten hell. Det viste seg imidlertid at jeg ikke måtte lenger enn til Levanger for å finne lykken. Nærmere bestemt på Coop Mega i Levanger.



For der selger de tortellini i blå pakke fra Barilla!!!!!!!!!!!!

Hit skal jeg flytte, for å si det sånn! Og det skal jeg jo!

Det er bare én ting jeg liker bedre enn tortellini i blå pakke fra Barilla, og det er lille My.

Herregud, nå ble jeg sulten.


I tilegg til tortellini har helga mi i stor grad bestått av dramatikk. Det hele begynte sent lørdag natt, da Geir og jeg bestemte oss for å ta en pause fra festinga for å heller dra hjem til ham og spise opp resten av pizzaen vi lagde til middag. Selve hendelsesforløpet er heller uklart, men jeg er nå livredd for meg selv. Som tidligere nevnt bryter Taletubby seg fram til overflaten rundt klokken 16.00. Klokken 01.30 er Taletubby imidlertid på sitt verste, og siden det trengs uhorvelige mengder mat for å holde dette monsteret i sjakk, var det denne natten heller aggresivt. Jeg husker ikke nøyaktig hvorfor eller hvordan, men plutselig lå Geir på bakken med forslått hofte mens Taletubby sto og lo og brølte "nå kan jeg få all pizzaen for meg selv!". Da jeg kom til meg selv oppdaget jeg at Geir hverken kunne gå eller stå. Mens jeg fremdeles var bevisst ringte jeg taxi og sykehus så fort jeg kunne og alt gikk fint, men opplevelsen har skremt meg. Har jeg virkelig så liten kontroll over mitt alterego? Kan det virkelig ha vært meg, i et sinnsykt øyeblikk, som dyttet kjæresten min ned trappa med mord i blikket og rumling i magen? Svaret på dette er det bare én person som vet;


Taletubby.

fryktens kjeller

Jeg har en mørk side.
Et alter-ego, om du vil. En dyster hemmelighet jeg ikke lenger kan holde for meg selv.

På dagtid og i helger kan jeg nok virke som en helt normal person. En gjennomsnittlig person hvis interesser er venner, gutter og alt som er gøy. Noen kan til og med ha tenkt at jeg virker interessant å bli bedre kjent med, sånn på fritiden og sånn.

En virkelig fatal feil.

Sannheten er at hver dag etter at klokken har passert 16.30 igangsettes en uforklarlig metaformose. Jeg er som prinsesse Fiona, bare at jeg ikke en gang kan vente til midnatt med å mutere og bli fryktinngytende. Litt over klokken 16.00 har jeg som regel spist middag, og går i dusjen. Jeg går inn på badet som den Tale jeg gjerne utgir meg for til alle andre rundt meg, og kommer ut igjen som en tjukk, grå teletubby. Riktig. Teletubby.
Onepiecesyndromet har tatt overhånd, jeg klarer ikke å befri meg fra dette herlige onde. Når noen i huset har besøk får de strengt forbud mot å gå ned i kjelleren, hvor jeg oppbevares. Dette er nemlig mitt område på kveldstid. Mamma har ved flere anledninger brutt sammen i krampegråt og ropt "Hvorfor? Hvorfor?!", og pappa har flere ganger vært på nippet til å ringe skadedyrkontrollen. Istedet oppbevarer de meg i kjelleren inntil videre, og så slipper jeg opp igjen om morgenen når jeg er mutert tilbake til det gjenkjennelige. Men å bare gjemme et problem får som kjent ikke problemet til å forsvinne. En kan alltid høre lyder fra kjelleren vår, hendholdsvis fiolinspilling og kjenningsmelodien til House, samt snøfting og av og til en obskjøn og grotesk latter, og lyden stammer fra dette monsteret i grå drakt.

Fri meg, noen! Redd meg før det er for sent!!!


BEHOLD!

dypt oppgitt

.....................

Ja, jeg er helt enig! Stolt! Denne evnen burde vi sette høyest av alle!!!
Ville heller vært en liten sånn:

joy to the world

Gave til alle i hele verden fra meg:

HURRA!!!!
... og alle hjerter fryder seg, fryder seg, fryder seg!

usammenhengende tankeflyt

Tenk å være Asbjørnsen.

Leve for lenge siden, vandre rundt i et Norge som ikke er ødelagt av moderne byggverk og fabrikkrøyk. Ikke for det, jeg liker det moderne Norge og fabrikkrøyken og butikker som gjør at jeg kan føle meg som en stilig og urban person fra en amerikansk tv-serie, men tenk å bare vandre rundt i fjellheimen og finne en gammel gård hvor du blir ønsket velkommen fra sekundet du banker på døra av mennesker du aldri har møtt eller sett før i hele ditt liv. Hvordan kunne du vel ha gjort det. Privatlivet her er privat helt på ordentlig. Menneskene er ikke venners venner du tidligere har kommet over på Facebook - hva er Facebook, sier man da. Det eneste inntrykket de kan gjøre seg av deg er det inntrykket som du selv lager fra de åpner døra og spør med gammel og grå stemme "hva er du for en kar?", de har vel ikke sett bilder av deg med halvåpne øyne og Dahlspapp på hodet. De vet ikke at du for to uker siden gikk fra å være "engaged" til å være "single", for så å være "in an open relationship" med din beste venn bare på gøy før du eventuelt bestemmer deg for å fortelle dette selv. Og så blir du bedt inn, selvfølgelig blir du det, fremmedkaren kan jo ikke stå der ute og fryse! Du kommer inn i stua, der sitter konemor ved grua og fyrer for harde livet mens barna sover, eller kanskje de ikke har barn en gang, og så får du hjemmebrygget øl og flatbrød med spekemat. Og så begynner de å fortelle. Og du sitter der og sluker hvert eneste ord, for dette er historier du aldri har hørt før, og ordene er gamle og fine og smaker av snø og grantrær, og når de er ferdige med å fortelle historiene sine går du tilbake til Moe og forteller om det fantastiske du har hørt og har muligheten til å dele med resten av Norge. Ikke med en gang, ikke som en statusoppdatering blant alle de andre som forteller om hvor skrale de er etter helga eller hvor slitne de er etter jobben, men i en ordentlig bok som er ordentlig innbundet og vil holde seg slik for alltid.

Eller tenk å være oppdagelsesreisende. Seile rundt for å oppdage verden, lage nytt verdensbilde, skrive nytt kart. Det gjør ikke så mye om stedene allerede er oppdaget heller, for dette er første gangen noen fra dine trakter oppdager stedet. Dette går inn i historien. Alle vil hylle deg som en helt når du kommer hjem, for du har gjort det nesten ingen andre har gjort. Du er en pioner. Jeg skulle ønske jeg kunne være en pioner på noe. Gjøre ett eller annet ingen andre har kommet på å gjøre før meg, som alle vil synes er så fint at de vil snakke om meg og hylle meg lenge etter at jeg er død. Jeg vil gå rundt i Norges riker og samle eventyr, høre fantastiske historier om troll som spiser grøt og rever som blir enker og så gifter seg på nytt igjen for aller første gang. Jeg vil seile rundt i verden og finne nytt land, nye muligheter. Men det er jo ikke mer å oppdage, og om det er det blir det neppe meg som oppdager det. Jeg kan lese om det på facebook istedet. Jeg er for opptatt med å vente på at livet mitt skal begynne til å ta sats og erkjenne at det begynte for 18 år siden. Jeg setter meg datoer for når jeg regner med at alt virkelig skal komme i gang. For snart tre år siden var dette noe å begynne på videregående. Nå er det å begynne å studere. Jeg venter og drømmer og tenker på hvor bra alt skal bli. Hva med alt som er? Jeg drømmer om å kunne gjøre det andre allerede har gjort før meg. Når skal jeg klare å finne det jeg vil gjøre, uten påvirkningskraft fra andre sider?
Slike tanker og følelser er jo egentlig forbudt å skrive om, spesielt fordi jeg nevner alderen min. Alle kniser litt og glemmer at atten år er hele livet mitt og dermed også det lengste jeg vet av tid. Følelser er universelle, men alle mener å ha monopol på dem fordi alle mener de føler dem helt på sin egen måte. Samme med musikk, det. Musikken jeg liker elsker jeg å tenke på som bare min egen, at jeg er den første som hører alle tonene på akkurat den måten. Som alle andre. Ironisk nok.

stilig

Aller først vil jeg si:

SKUFFA!!!!!!!

Selvfølgelig funker ikke dette når jeg har rigget meg opp til kosestund med solformørkelse live på adressa.no. Nedtur. Skulle gjerne stått der oppe sammen med herr Ødegaard, da ville jeg kanskje til og med kunne finne på å bli oppriktig interessert i astronomiske effekter.

Men se! Jeg kan stave en hel setning med noter!
Hvem kan spille og bli med i duoen min?
Jeg, som forfatter og komponist, trenger en musiker som er villig til å skryte meg opp i skyene ved hjelp av instrumentet sitt! Det er kanskje bittelitt fint? :D

Har jeg kanskje bittelitt lyst på kaffe tro?









kjempestor bæsj