usammenhengende tankeflyt

Tenk å være Asbjørnsen.

Leve for lenge siden, vandre rundt i et Norge som ikke er ødelagt av moderne byggverk og fabrikkrøyk. Ikke for det, jeg liker det moderne Norge og fabrikkrøyken og butikker som gjør at jeg kan føle meg som en stilig og urban person fra en amerikansk tv-serie, men tenk å bare vandre rundt i fjellheimen og finne en gammel gård hvor du blir ønsket velkommen fra sekundet du banker på døra av mennesker du aldri har møtt eller sett før i hele ditt liv. Hvordan kunne du vel ha gjort det. Privatlivet her er privat helt på ordentlig. Menneskene er ikke venners venner du tidligere har kommet over på Facebook - hva er Facebook, sier man da. Det eneste inntrykket de kan gjøre seg av deg er det inntrykket som du selv lager fra de åpner døra og spør med gammel og grå stemme "hva er du for en kar?", de har vel ikke sett bilder av deg med halvåpne øyne og Dahlspapp på hodet. De vet ikke at du for to uker siden gikk fra å være "engaged" til å være "single", for så å være "in an open relationship" med din beste venn bare på gøy før du eventuelt bestemmer deg for å fortelle dette selv. Og så blir du bedt inn, selvfølgelig blir du det, fremmedkaren kan jo ikke stå der ute og fryse! Du kommer inn i stua, der sitter konemor ved grua og fyrer for harde livet mens barna sover, eller kanskje de ikke har barn en gang, og så får du hjemmebrygget øl og flatbrød med spekemat. Og så begynner de å fortelle. Og du sitter der og sluker hvert eneste ord, for dette er historier du aldri har hørt før, og ordene er gamle og fine og smaker av snø og grantrær, og når de er ferdige med å fortelle historiene sine går du tilbake til Moe og forteller om det fantastiske du har hørt og har muligheten til å dele med resten av Norge. Ikke med en gang, ikke som en statusoppdatering blant alle de andre som forteller om hvor skrale de er etter helga eller hvor slitne de er etter jobben, men i en ordentlig bok som er ordentlig innbundet og vil holde seg slik for alltid.

Eller tenk å være oppdagelsesreisende. Seile rundt for å oppdage verden, lage nytt verdensbilde, skrive nytt kart. Det gjør ikke så mye om stedene allerede er oppdaget heller, for dette er første gangen noen fra dine trakter oppdager stedet. Dette går inn i historien. Alle vil hylle deg som en helt når du kommer hjem, for du har gjort det nesten ingen andre har gjort. Du er en pioner. Jeg skulle ønske jeg kunne være en pioner på noe. Gjøre ett eller annet ingen andre har kommet på å gjøre før meg, som alle vil synes er så fint at de vil snakke om meg og hylle meg lenge etter at jeg er død. Jeg vil gå rundt i Norges riker og samle eventyr, høre fantastiske historier om troll som spiser grøt og rever som blir enker og så gifter seg på nytt igjen for aller første gang. Jeg vil seile rundt i verden og finne nytt land, nye muligheter. Men det er jo ikke mer å oppdage, og om det er det blir det neppe meg som oppdager det. Jeg kan lese om det på facebook istedet. Jeg er for opptatt med å vente på at livet mitt skal begynne til å ta sats og erkjenne at det begynte for 18 år siden. Jeg setter meg datoer for når jeg regner med at alt virkelig skal komme i gang. For snart tre år siden var dette noe å begynne på videregående. Nå er det å begynne å studere. Jeg venter og drømmer og tenker på hvor bra alt skal bli. Hva med alt som er? Jeg drømmer om å kunne gjøre det andre allerede har gjort før meg. Når skal jeg klare å finne det jeg vil gjøre, uten påvirkningskraft fra andre sider?
Slike tanker og følelser er jo egentlig forbudt å skrive om, spesielt fordi jeg nevner alderen min. Alle kniser litt og glemmer at atten år er hele livet mitt og dermed også det lengste jeg vet av tid. Følelser er universelle, men alle mener å ha monopol på dem fordi alle mener de føler dem helt på sin egen måte. Samme med musikk, det. Musikken jeg liker elsker jeg å tenke på som bare min egen, at jeg er den første som hører alle tonene på akkurat den måten. Som alle andre. Ironisk nok.