mareritt

Livet mitt er sånn nogenlunde i balanse igjen.
Dette er stort. Jeg har lett og lett siden den største gleden i livet mitt brutalt ble tatt fra meg. Overalt hvor det kan være bare en ørliten sjans for å finne igjen lyspunktet i Trondheim har jeg lett, men uten hell. Det viste seg imidlertid at jeg ikke måtte lenger enn til Levanger for å finne lykken. Nærmere bestemt på Coop Mega i Levanger.



For der selger de tortellini i blå pakke fra Barilla!!!!!!!!!!!!

Hit skal jeg flytte, for å si det sånn! Og det skal jeg jo!

Det er bare én ting jeg liker bedre enn tortellini i blå pakke fra Barilla, og det er lille My.

Herregud, nå ble jeg sulten.


I tilegg til tortellini har helga mi i stor grad bestått av dramatikk. Det hele begynte sent lørdag natt, da Geir og jeg bestemte oss for å ta en pause fra festinga for å heller dra hjem til ham og spise opp resten av pizzaen vi lagde til middag. Selve hendelsesforløpet er heller uklart, men jeg er nå livredd for meg selv. Som tidligere nevnt bryter Taletubby seg fram til overflaten rundt klokken 16.00. Klokken 01.30 er Taletubby imidlertid på sitt verste, og siden det trengs uhorvelige mengder mat for å holde dette monsteret i sjakk, var det denne natten heller aggresivt. Jeg husker ikke nøyaktig hvorfor eller hvordan, men plutselig lå Geir på bakken med forslått hofte mens Taletubby sto og lo og brølte "nå kan jeg få all pizzaen for meg selv!". Da jeg kom til meg selv oppdaget jeg at Geir hverken kunne gå eller stå. Mens jeg fremdeles var bevisst ringte jeg taxi og sykehus så fort jeg kunne og alt gikk fint, men opplevelsen har skremt meg. Har jeg virkelig så liten kontroll over mitt alterego? Kan det virkelig ha vært meg, i et sinnsykt øyeblikk, som dyttet kjæresten min ned trappa med mord i blikket og rumling i magen? Svaret på dette er det bare én person som vet;


Taletubby.