fryktens kjeller

Jeg har en mørk side.
Et alter-ego, om du vil. En dyster hemmelighet jeg ikke lenger kan holde for meg selv.

På dagtid og i helger kan jeg nok virke som en helt normal person. En gjennomsnittlig person hvis interesser er venner, gutter og alt som er gøy. Noen kan til og med ha tenkt at jeg virker interessant å bli bedre kjent med, sånn på fritiden og sånn.

En virkelig fatal feil.

Sannheten er at hver dag etter at klokken har passert 16.30 igangsettes en uforklarlig metaformose. Jeg er som prinsesse Fiona, bare at jeg ikke en gang kan vente til midnatt med å mutere og bli fryktinngytende. Litt over klokken 16.00 har jeg som regel spist middag, og går i dusjen. Jeg går inn på badet som den Tale jeg gjerne utgir meg for til alle andre rundt meg, og kommer ut igjen som en tjukk, grå teletubby. Riktig. Teletubby.
Onepiecesyndromet har tatt overhånd, jeg klarer ikke å befri meg fra dette herlige onde. Når noen i huset har besøk får de strengt forbud mot å gå ned i kjelleren, hvor jeg oppbevares. Dette er nemlig mitt område på kveldstid. Mamma har ved flere anledninger brutt sammen i krampegråt og ropt "Hvorfor? Hvorfor?!", og pappa har flere ganger vært på nippet til å ringe skadedyrkontrollen. Istedet oppbevarer de meg i kjelleren inntil videre, og så slipper jeg opp igjen om morgenen når jeg er mutert tilbake til det gjenkjennelige. Men å bare gjemme et problem får som kjent ikke problemet til å forsvinne. En kan alltid høre lyder fra kjelleren vår, hendholdsvis fiolinspilling og kjenningsmelodien til House, samt snøfting og av og til en obskjøn og grotesk latter, og lyden stammer fra dette monsteret i grå drakt.

Fri meg, noen! Redd meg før det er for sent!!!


BEHOLD!